om å leve med " STYGGEN PÅ RYGGEN" - om angst

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive i ett halvt år, men så har jeg trukket meg, redd for hva folk vil tenke om meg, fremtidige arbeidsgivere, venner, famile osv osv.... det er fortsatt mange som ikke vet.

For meg har det hjelper det å være åpen om angsten, det blir lettere å riste av seg " styggen på ryggen".
Å prate med de nærmeste har vært det vanskeligste. Noen ganger har jeg nærmest følt meg unngått og jeg forstår det, hvordan skal man forstå noe som er helt uforståelig.

Å gå fra å være en person fyllt med pågangsmot, positivitet, full jobb, stall hjemme og masse kreative prosjekter endret jeg meg til å være konstant sliten, negativ og syk. 
Det å ikke klare å gå i butikken, ta telefonen når venner ringer, det er nok en ganske merkelig tanke for mange.

Det begynte med mageproblemer, akutte magesmerter som gjorde meg så sliten at jeg bare måtte sove, kunne ikke holde på noe jeg spiste og iløpet av ett halvt år gikk jeg ned 10 kg. 
Jeg ble engstelig for å dra steder i tilfelle jeg ble dårlig, engstelig for maten jeg spiste, for å få besøk, dra på besøk...

Etter ett år med legetimer, undersøkelser osv fikk jeg time hos en ernæringsspesialist på som satt opp en diett som fungerte bra, men 
" styggen på ryggen" hadde iløpet av året fått så god plass at den hadde vokst seg stor og sterk . 
Så da mageproblemene gradvis bedret seg innså jeg at det var mange følelser og tanker jeg hadde fortrengt i lang tid.

For første gang i mitt liv forsto jeg at det faktisk ikke var mulig å bare "ta seg sammen" for kroppen sier tydelig ifra at ting ikke er greit.  

At angst og depresjon hadde overtatt livet mitt,luskende, snikende uten att jeg forsto det slo meg rett i bakken når jeg innså det og det var utrolig tungt.. Det er fortsatt tungt, jeg jobber med det hver eneste dag, noen dager er det enkelt å riste "styggen" av seg, andre dager overmanner den meg helt.


Idag vet jeg at det er ikke en svakhet, det gjør meg ikke til en dårligere person.
Det ikke alltid det er mulig å ta seg sammen og jeg er heller ikke lat ;)
Det er en sykdom! 

Og viktigst av alt " Ikke døm forsiden, les hele boka"...